Tekst: Jan Frantzen, RVTS Sør/Foto: Siv Dolmen
Grunnregelen er enkel, ifølge den østerrikske professoren: Når du får en følelse av at noen kan ha selvmordstanker, bør du spørre direkte. Ikke minst for å vinne tid.
– Det er et av de mest effektive – og mest undervurderte forebyggende tiltakene. Selv korte tidsforsinkelser kan være avgjørende. Hvis vi klarer å vinne minutter, timer eller dager, kan noe annet skje i mellomtiden: en samtale, en endring i følelser, hjelp som blir tilgjengelig. Og da skjer ofte ikke selvmordet, forklarer Niederkrotenthaler.
Selv korte tidsforsinkelser kan være avgjørende.Thomas Niederkrotenthaler
I rundt 80 prosent av selvmordstilfeller er det faresignaler i forkant. Utfordringen er at de ofte er diffuse.
– Det fins naturligvis direkte selvmordsutsagn, som alltid må tas på største alvor og følges opp. Men når mennesker kommer lengre inn i en suicidal utvikling, blir de direkte utsagnene ofte færre. I stedet ser vi flere subtile tegn. For eksempel kan noen gå til fastlegen sin og si: «Du har alltid vært en fantastisk lege for meg og familien min. Jeg ville bare si takk.». Andre indirekte tegn kan være at noen ordner livsforsikring, gir bort eiendeler, eller snakker om hvordan ting skal ordnes. Indirekte signaler er vanskeligere å tolke, men når mennesker snakker om død, om å forsvinne, eller om å avslutte ting, er det alltid grunn til å stille spørsmål.
Hold ut litt til
– Håp handler ikke alltid om å føle seg bra, men om å finne én grunn til å holde ut litt til, sier Thomas Niederkrotenthaler.
Håp handler ikke alltid om å føle seg bra, men om å finne én grunn til å holde ut litt til.
Han er professor i folkehelse ved Medical University of Vienna og en internasjonalt anerkjent forsker innen selvmordsforebygging. Han har særlig forsket på hvordan kommunikasjon, språk og fortellinger påvirker selvmordsrisiko – både i medier og i profesjonelle samtaler.
Han slår fast at forebygging handler om relasjoner, tilgjengelighet, språk og tid.
– Ofte er det ikke store tiltak som redder liv, men små handlinger – et spørsmål, en samtale, en forsinkelse – som gir rom for noe annet å skje, forteller professoren.
Han mener det viktigste budskapet i selvmordsforebygging er dette:
– Hvis du får en følelse av at noen kan ha selvmordstanker, er det helt avgjørende å våge å spørre – og våge å lytte. Det å starte den samtalen er helt nødvendig for å kunne gi hjelp, sier han.
Hvis du får en følelse av at noen kan ha selvmordstanker, er det helt avgjørende å våge å spørre – og våge å lytte.
Mange vegrer seg for å stille slike spørsmål. Men forskning viser at spørsmålet styrker relasjonen, også hvis svaret er nei.
Den vanligste bekymringen er imidlertid «Hva gjør jeg hvis svaret er ja?»
– Da bør man vite hvilke hjelpetilbud som finnes – for eksempel krisetelefoner – og kunne formidle denne informasjonen. Det er viktig å ha en åpen og utforskende samtale: Hva har skjedd? Finnes det tidligere erfaringer med selvmordstanker eller -forsøk? Er det tap eller belastninger i familie eller vennekrets? sier Niederkrotenthaler.
Ofte er det første steget mot lettelse å få fortalt historien sin – ikke å få løsningen.
– Det gjelder å hjelpe personen til å formulere sin historie og se hvilke muligheter som finnes videre. Dette er kjernen i kriseintervensjon: å stille spørsmål, lytte aktivt og sammen forsøke å finne en vei ut av krisen, sier han.
Dette er kjernen i kriseintervensjon: å stille spørsmål, lytte aktivt og sammen forsøke å finne en vei ut av krisen.
Seiglivede myter om selvmord
Rusmidler har en sterk sammenheng med depresjon og selvmord. Alkohol er spesielt problematisk fordi det er så utbredt.
– Alle rusmidler, både lovlige og ulovlige, brukes ofte som en form for selvregulering. Problemet er at i en alvorlig krise fungerer denne reguleringen dårlig. Rus kan svekke impulskontroll, forsterke negative følelser og redusere evnen til å se alternative løsninger, sier eksperten.
Er det naturlig å ta dette opp i samtaler?
– Absolutt. Det bør være standard å spørre om endringer i alkoholbruk eller bruk av andre rusmidler. Det er en normal del av menneskers liv, og derfor essensielt å snakke om – særlig når noen har det vanskelig.
Det bør være standard å spørre om endringer i alkoholbruk eller bruk av andre rusmidler.
Det er mange myter og feiloppfatninger knyttet til selvmord. Én av dem er at dersom noen snakker om selvmord, kommer de ikke til å utføre det. Rundt 80 prosent av dem som dør i selvmord, har gitt uttrykk for selvmordstanker i forkant. En annen myte er at suicidalitet er en permanent tilstand – at hvis noen først er suicidale, vil de alltid være det.
– Selvmordstanker en engangshendelse for de fleste som opplever det. Som oftest oppstår de i krisesituasjoner. Statistikken viser at etter et selvmordsforsøk er det om lag 20 prosent risiko for gjentakelse i løpet av livet, men over 90 prosent av disse dør ikke i selvmord. Det betyr at håp og endring virkelig er reelle muligheter. Det er fundamental kunnskap for både hjelpere og pårørende, sier professoren.
Selvmordstanker en engangshendelse for de fleste som opplever det. Som oftest oppstår de i krisesituasjoner.
Papageno-effekten
Niederkrotenthaler er kjent for å ha utviklet begrepet Papageno-effekten, som viser at historier om mestring og veier ut av selvmordskriser har en dokumentert beskyttende effekt. Forskningen hans har bidratt til internasjonale retningslinjer for ansvarlig omtale av selvmord, og brukes i dag i både helse-, medie- og forebyggingsarbeid i flere land.
– Innen selvmordsforebygging har det lenge vært forsket på medienes rolle. I svært lang tid har fokuset nesten utelukkende vært på de skadelige effektene, det vi kaller Werther-effekten. Den handler i hovedsak om at historier om selvmord, særlig blant kjendiser, kan utløse flere selvmord. Det er godt dokumentert, sier østerrikeren.
I dag finnes også solid dokumentasjon for at medier kan ha en positiv effekt. Det gjelder først og fremst når det vinkles på mestring og mening.
– Vi har nå tydelig evidens for at dette kan ha en forebyggende effekt, og faktisk redusere antall selvmord. Når mediene formidler historier om selvmordsforebygging – for eksempel mennesker som har håndtert selvmordstanker, lever med dem i hverdagen, eller har håndtert tap etter selvmord – så kan dette ha positive følger. Det kan redusere selvmordstanker hos andre som er sårbare, og gi håp, sier Niederkrotenthaler.
Når mediene formidler historier om selvmordsforebygging – for eksempel mennesker som har håndtert selvmordstanker, lever med dem i hverdagen, eller har håndtert tap etter selvmord – så kan dette ha positive følger.
Anbefaler bruk av sosiale medier
Sosiale medier spiller en vesentlig rolle i manges liv. Niederkrotenthaler forteller at det fins evidens for at dette kan ha skadelige effekter. Men også det motsatte.
– Det kommer helt an på hvordan de brukes og hva slags historier som deles. Vi har sett at når det er mye aktivitet på sosiale medier knyttet til selvmordsforebygging – for eksempel innlegg om hvordan man kan håndtere selvmordstanker – så øker antallet henvendelser til hjelpelinjer, samtidig som selvmordstallene går ned.
Er det en anbefaling at psykisk helse-tjenester bruker sosiale medier aktivt?
– Ja. Faktisk har vi veldig konkrete anbefalinger basert på nyere forskning. Når organisasjoner bruker sosiale medier bør de fokusere på forebygging, ikke bare bevisstgjøring. Bevisstgjøring kan være utsagn som: «Over 700 mennesker dør av selvmord hvert år» eller «Ett selvmord er ett for mye». Slike utsagn er ikke feil, men vi ser at de ikke har en forebyggende effekt. For at kommunikasjon skal virke forebyggende, må den også inneholde informasjon om hva mennesker faktisk kan gjøre – hvordan man kan søke hjelp, eller håndtere vanskelige tanker.
Når organisasjoner bruker sosiale medier bør de fokusere på forebygging, ikke bare bevisstgjøring.
Et annet funn er at det ikke er lurt å oversvømme offentligheten med selvmordsrelaterte budskap.
– Etter for eksempel et kjendisselvmord ser vi ofte en enorm bølge av slike budskap. Noen inneholder forebyggende informasjon, andre har problematisk innhold. Det vi ser er at store topper i slik kommunikasjon ofte følges av økning i selvmord. Det beste er derfor en jevn, kontinuerlig strøm av forebyggende budskap, med fokus på mestring og håp, sier Niederkrotenthaler.
Lytt!
Professoren avslutter med å påpeke at selvmord aldri kan forklares fullt ut.
– Det betyr ikke at forebygging ikke virker – tvert imot. Vi vet at mange tiltak har effekt. Men vi må akseptere kompleksiteten og samtidig holde fast ved det som faktisk hjelper. Jeg tror det aller beste rådet er aktiv lytting. Kjernen er å vise ekte interesse for menneskene man snakker med, og være sensitiv for historiene man hører. Samtidig må vi erkjenne at slike samtaler kan være krevende. Derfor er det også viktig at man husker å ta vare på seg selv.
