Resiliens handler om at mange likevel ikke ser ut til å få senskader og beholder evnen til å mestre, utvikle seg og ha god helse på tross av belastninger i livet.
For å kunne hjelpe trenger vi, ifølge resiliens-forsker Michael Ungar, å forstå hvordan mennesker som er utsatt for risiko utvikler resiliens.
Mens vi i vår kultur har en tendens til å vektlegge individuelle egenskaper, mener han at de viktigste resiliensfaktorene er sosial støtte i omgivelsene. Det handler først og fremst om andre mennesker som bryr seg, som engasjerer seg i barnet og som kan bidra med de ressursene barnet trenger for å utvikle seg, mestre og trives. Det er kvaliteten og kontinuiteten i relasjonen til andre mennesker som teller.
Når et barn for eksempel viser individuelle egenskaper som tillit, lærevillighet eller optimisme er dette også tegn på at barnet har hatt tilgang til sensitive og utviklingsstøttene voksne.
I sin definisjon av resiliens, legger Ungar vekt på den enkeltes evne til å finne frem til og forhandle om ressurser den trenger på tross av belastninger.
Dersom det ikke er tilgang til ressurser i omgivelsene er det vanskelig å være resilient.
Kunnskap om resiliens er særlig viktig i møte med de mest sårbare. Resiliensforskning viser at tilgang til noen få ressurser i form av relevant hjelp kan utgjøre en stor forskjell og påvirke et livsløp.
Følgende resiliensfaktorer blir fremhevet:
- Struktur
- Konsekvens
- Tilknytning og sterke bånd
- En positiv identitet
- Medbestemmelse og kontroll
- Kulturell tilhørighet og mening
- Rettigheter og plikter / sosial rettferdighet
- Trygghet og støtte
Til denne listen kan man føye til aktiv deltakelse i meningsfull aktivitet.
Ressurser: [responsive_embed][/responsive_embed]
Nine Things all Children Need to be Resilient, Michael Ungar
Referanse: Ungar, M. (2013): «Resilience, trauma, context, and culture» i Trauma, violence, & abuse, 14(3), 255-266.