I form av både konferanse og kronikk, retter tromsøpolitiet, Tromsø kommune, Krisesenteret for Tromsø og omegn og RVTS Nord for tiden fokus mot en kompleks type kriminalitet, som også skjer i Nord-Norge: Menneskehandel.
Kronikken, «Menneskehandel – nærmere enn du tror», ble nylig publisert av Nordlys’ nettutgave på Nordnorskdebatt.no. Du kan også lese kronikken i sin helhet lenger ned på siden her (bla nedover til etter bildet).
-
Kronikk: Menneskehandel
Kronikkforfattere: Kirsten Eriksen, spesialkonsulent ved RVTS Nord, Yngve Myrvoll, politiinspektør og leder i FEFE ved Troms politidistrikt, Marianne Aasen, teamleder i barnevernstjenesten i Tromsø kommune, og Hanne Stenvaag, daglig leder ved Krisesenteret for Tromsø og omegn.
Visste du at menneskehandel er mye mer enn kvinner utsatt i prostitusjon? Vi tror kanskje at menneskehandel er et storbyfenomen, noe som skjer andre steder enn her, noe som ikke angår meg og deg. Men dette angår oss alle og er nærmere enn du tror.
Vi har flere eksempler på mennesker som forledes til et annet land med lovnad om et bedre liv. Til land hvor det finnes håp om et bedre liv, arbeid og økonomisk trygghet, til framtidsutsikter de ikke har, der de er. Sårbare mennesker i sårbare situasjoner utnyttes, tvinges og holdes under kontroll av bakmenn som tjener penger på dem.
Slike historier er det dessverre mange av.
Hva er menneskehandel?
Menneskehandel er en fattigdomsskapt kriminalitet. Mennesker fra den fattige delen av verden utnyttes i den rike delen av verden. Mennesker tvinges til å selge tjenester. Dette kan være salg av seksuelle tjenester, utnyttelse i tigging, utnyttelse til å utføre kriminalitet, overgrep på nett, utnyttelse i arbeid og trygdesvindel.
FN anser menneskehandel for å være en av verdens største kriminelle industrier, på linje med ulovlig narkotika- og våpenhandel. Dette gir et bilde på at det er stor etterspørsel etter tjenestene og det er alltid tre aktører; den som utnytter, den som utnyttes og den som kjøper.
Menneskehandel er en kompleks form for kriminalitet, som det ikke alltid er like lett å få øye på. Vi ser eksempler på at utenlandske borgere blir utnyttet i prostitusjon, byggebransjen, fiskeindustrien, som au-pair, i vaskehaller og rengjøringsfirma. De tvinges og utnyttes til jobb, har lange arbeidsdager og får liten eller ingen betaling. De blir holdt under kontroll og bor under dårlige forhold. Vi har tilfeller med firma, som riktig nok i seg selv er lovlig registrert, men hvor deler av bedriften drives av svart arbeid og uregistrerte arbeidstakere.
Fremdeles er det flest kvinner som utnyttes, men andelen barn og menn har økt de siste ti årene. Det er stor profitt i prostitusjon som utgjør en stor del av menneskehandelen. Et menneske kan du selge flere ganger. Narkotika og våpen selges én gang.
I Nord-Norge er prostituerte sjelden synlig i gatene. De befinner seg på uteplasser, massasjeinstitutter, hoteller og private leiligheter. Det er dette som kalles «innemarked». Avtaler gjøres normalt via nettsteder som til enhver tid kan opplyse hvilke personer som selger seksuelle tjenester i ditt nærmiljø.
Med bakgrunn i nettannonser og den synlige delen av innemarkedet viser et nøkternt anslag at det til enhver tid er ca. 30 utenlandske kvinner som tilbyr seksuelle tjenester bare i Tromsø. Med fire kunder i døgnet til snittpris på 2500 kroner utgjør dette et årlig utbytte på om lag 55 millioner kroner. At kriminelle nettverk ønsker en del av denne kaka er en naturlig tanke.
Barn – en utsatt gruppe
Menneskehandel er en global utfordring som vi lokalt er en del av. Overgrep over internett er en form for menneskehandel som har økt i omfang de siste årene. Norske menn fra alle samfunnslag er betalingsvillige kunder. I løpet av det siste året har politiet etterforsket flere saker hvor menn i Troms har bestilt seksuelle tjenester over internett. I en av sakene har en mann i en periode på fem år overført 1 million kroner til utlandet. Politiet mistenker at store deler av disse overføringene har medført seksuelle overgrep mot barn.
Nordmenn sitter på sine datamaskiner, får kontakt med miljøer i andre land, eksempelvis på Filipinene. De betaler og gir instrukser underveis om hvilke seksuelle handlinger som skal utføres. Barna er kjøpt av nettverk, eller lånes ut av familier til utnyttelse, og kjøpes av menn i vårt eget nærmiljø.
FN har anslått at over en million barn verden over er ofre for menneskehandel. Barn fra fattige land er spesielt utsatt. Noen barn er solgt av sine foreldre, tvangsgiftet som barn, mens andre er kidnappet.
Vi har eksempler på at mennesker forledes til Norge i med håp om et bedre liv, men som blir utnyttet til menneskehandel. Ofte har de som utsettes for menneskehandel nære relasjoner til bakmannen. Det kan være familiemedlem, kjæreste eller ektefelle. De er satt i en sårbar situasjon, i et nytt land, forstår ikke språket, kjenner ikke kulturen eller hvilke rettigheter de har.
Mennesker befinner seg i en situasjon hvor represalier fra bakmenn er en del av hverdagen. Fysisk og psykisk vold, tvang og trusler om vold til familien i hjemlandet gjør at svært få snakker med andre om hva de utsettes for. Manglende nettverk og avhengighetsforhold til bakmannsapparatet gjør at mange som utnyttes i menneskehandel blir i situasjonen over mange år.
Alle yrkesgrupper som gjennom sitt arbeid kan komme i kontakt med mulige ofre for menneskehandel har et ansvar for å identifisere og hjelpe. Menneskehandel er ikke alltid lett å oppdage. Vi bør bli bedre til å se. Viser de tegn på frykt eller stress? Er det manglende samsvar i opplysninger de gir om seg selv? Mangler de tillit til andre? Har de infeksjoner, sår eller skader som kan være forårsaket av vold eller overgrep? Mangler de kontroll over eget pass eller id? Har de ingen eller bare delvis tilgang til egen inntekt og lever under uverdige boforhold. Er de alltid i følge med andre?
Dette kan være kjennetegn som kan gi grunn til å tenke tanken.
Kjennetegn som kan gi grunn til å bry seg, spørre etter omstendigheter og hvordan de har det.
Indikatorene vil ikke passe for alle og kan også stemme for personer uten menneskehandel erfaring. En kvinne utsatt for menneskehandel i prostitusjon over mange år ble spurt om hvorfor hun ikke hadde sagt noe. Muligheten var til stedet – hun hadde hatt kontakt med offentlige instanser, men svarte at det var aldri noen som spurte.