Reportasje: Aller concept store

Torgrim er kalt inn til medarbeidersamtale. Han jobber som salgssjef på et hotell i Tromsø, og han har en god tone med sin nærmeste leder Eirin.
– Hun setter øynene i meg, forteller Torgrim.
– Så stiller hun meg spørsmålet: «Torgrim, hvordan går det med deg egentlig?».
– Da vet jeg at dette kan jeg ikke juge meg ut av.

Én dato vil for alltid kaste en mørk skygge over Torgrims kalender.
– 15. oktober bestemte jeg meg for å ta mitt eget liv, forteller han.
– Jeg var fast bestemt. Det var bare én ting jeg måtte ordne opp i først.
Dette var i 2015. Tidligere samme år hadde Torgrim fått en telefon fra en venn.
– Han så en hund som holdt på å bli påkjørt, og tok ham inn. Denne hunden var litt av en villstyring av en hund, og kom dårlig overens med min kompis’ hund.

Torgrim har alltid vært hundevant, og tenkte han kunne passe denne hunden i noen timer. Over natta, kanskje.
– Men Luno ble min følgesvenn i flere år. Jeg fikk aldri vite hvem de tidligere eierne var, men jeg fikk høre at Luno ikke hadde hatt det bra. Og det kunne man merke på ham. Det kjentes ofte mer som om han gikk tur med meg enn at jeg gikk tur med ham, forteller Torgrim.

Aggressiv og vilter

Torgrim hadde altså bestemt seg for å gjøre slutt på livet sitt. Først måtte han bare finne noen som kunne ta vare på Luno.
– Jeg var åpen om at han var en håndfull, at han kunne være aggressiv og vilter. Det måtte være noen hundekyndige som kunne ta seg av ham og gi ham et godt liv. Hvis ikke, kom han bare til å bli avlivet. Jeg sleit med tanken på at Luno skulle bøte med sitt liv bare fordi jeg ikke fikset mitt.
Tiden gikk, og ingen ville ha Luno. Og heldigvis kom Torgrim på bedre tanker.
– Hadde jeg trodd på noen høyere makter, sier Torgrim og trekker et dypt pust.
Øynene fylles av tårer.
– Så ville jeg ha sagt at det var en mening med at han Luno ble sendt til meg. At jeg skulle redde ham, og at han skulle redde meg. Jeg er veldig glad og dypt takknemlig for det nå. Luno og jeg var noe helt spesielt.
Kanskje lærte Luno ham noe om viktigheten av å være viktig for andre.
Nå har han hunden Ardbeg, som han eier sammen med faren. Vi blir med de to på skitur på Kvaløya.


– Det er det nærmeste jeg kommer meditasjon. Jeg elsker å være ute i naturen, sier Torgrim.
– Frisk luft er medisin for sjelen.

– Kan jeg stille deg et dumt spørsmål: Du virker blid, utadvendt, glad i naturen, aktiv … Hvordan kom du dit at du vurderte du å ta ditt eget liv?
– Det var en av grunnene til at jeg valgte å stå fram med min
historie, forteller Torgrim.
– At jeg blir oppfattet så positiv. Poenget er jo at det kan være hvem som helst som sliter.

Frisk luft er medisin for sjelen

Det var ikke én isolert hendelse som førte Torgrim inn i et mørke han ikke så noen annen utvei fra.
– Jeg hadde gått gjennom et samlivsbrudd, var mentalt nedkjørt, sykmeldt fra jobb, hadde masse gjeld, ingen leilighet, var 34 år og tilbake på gutterommet hos mamma. Det var ikke slik jeg så for meg at livet skulle være. Jeg har alltid identifisert meg mye med jobben, jeg liker å kunne bidra. Jeg følte meg så ubrukelig.
Jeg så på meg selv som en byrde for alle rundt meg.

– Det ultimate offeret
– Både mamma og pappa spurte meg hvordan det gikk med meg. De brydde seg. Men jeg sa bare at alt gikk bra.

Er det noe du skulle ønske at de gjorde annerledes?
– Godt spørsmål. Hvor mye skulle de ha pusha på, liksom? Jeg kunne ha knekt sammen, eller de kunne bare ha endt med å dytte meg bort fra dem. Slik jeg så det da, var å ta livet mitt det mest uegoistiske jeg kunne gjøre. Helt oppriktig. Det ultimate offeret. Jeg skjønte at folk ville bli lei seg. Men det ville gå over. Det ville bli bedre for dem uten meg.

– Ville du ha tenkt slik om noen andre?
– Nei, nei, nei! Jeg innser hvor absurd det er.
En betennelse i hender og skuldre førte til at Torgrim ikke kunne jobbe med å losse fisk på tråleren lenger. Hans psykiske helse var aldri et tema for selve sykmeldingen.
– Jeg hadde det vanskelig, men jeg var ikke komfortabel med å snakke med legen om det. Eller noen andre, for den saks skyld.

– Hvordan er det å snakke om det i dag?
– Det går greit å snakke om det på et overordnet nivå, men jeg har gruet meg en del til dette intervjuet, innrømmer Torgrim.
– Å kjenne på den håpløsheten jeg en gang satt så fast i … det er ikke lett.

Verdens blideste
Et par måneder etter at han tok avgjørelsen om å gjøre slutt på livet, fikk han en jobb igjen, på hotellet The Edge i Tromsø.
– Jeg var nede i mitt dypeste mørke. Men jeg tenkte: «Ingen skal se det på meg». Jeg skulle smile som faen, og være verdens blideste person.

Medarbeidersamtale-manuset var det i alle fall bare å glemme. Her hadde vi stukket hull på en byll.

Eirin Iversen

Det tok på.
– Jeg var helt utslitt. Men jeg gjorde en bra jobb, og ble lagt merke til. Etter hvert ble jeg salgssjef, og Eirin ble min nærmeste leder.
– Det går kaldt nedover ryggen på meg når jeg tenker tilbake på det. Det er noen øyeblikk i livet man bare husker, forteller Eirin Iversen.
– Det var i etasjen rett under her vi sitter akkurat nå. Vi satt ved siden av hverandre. Kanskje var det at vi ikke hadde et bord mellom oss, med på å gjøre nærheten enda sterkere.

Hun hadde merket at det lå noe under overflaten. At noe ikke var helt som det skulle med Torgrim, som alltid var så blid og positiv. Som medmenneske ville hun vite: Hvordan gikk det med ham egentlig?
– Selv om jeg skjønte at han ikke hadde det helt bra, var jeg ikke i nærheten av å forestille meg hvor ille det var. Medarbeidersamtale-manuset var det i alle fall bare å glemme. Her hadde vi stukket hull på en byll.

Kan redde flere liv
Praten varte i flere timer.
– Det ble veien ut. Den samtalen endret alt for meg, sier Torgrim.
– Hadde det ikke vært for deg, Eirin … ja, heldigvis vet jeg ikke hva som hadde skjedd. Det var første gang noen fikk vite hvordan jeg egentlig hadde det.
– Å prate om det hjelper jo. Og for hver gang du forteller historien, bruker du litt ulike ord, får noen nye perspektiver. Du vokser på det, og du hjelper andre, sier Eirin.

Etter at Torgrim hadde åpnet seg opp for Eirin, gikk han til bestekompisen sin.
– Han dro meg med på fjellturer, og jeg fikk mye backing fra både ham og resten av kompisgjengen.

De hadde alle vært bekymret for Torgrim, og snakket om det seg imellom, men ingen av dem turte å ta det opp med ham personlig.
– Jeg klandrer dem ikke, sier Torgrim.
– Jeg tror det er veldig typisk menn. Både ikke å ville spørre, og ikke å ville dele.
– Jeg synes fortsatt det er vanskelig å dele at jeg har det vanskelig. Det ligger dypt i meg, ønsket om ikke å være til bry for andre. Så selv om jeg har kjent på alt det positive som har kommet ut av å dele min historie, er det en del av meg som tenker at det er ingen som bryr seg, og at jeg må ordne opp selv. Jeg ville aldri tenkt sånn om andre, at de ikke skulle være til bry. Det er kun meg selv jeg er så hard mot. Det er irrasjonelt, men det ligger dypt.

– Har du kjent på mye skam?
– Ja. Ikke for å ville ta livet av meg, men for ikke å fikse livet.
Tanken på døden skremmer ikke Torgrim lenger.
– Før kunne jeg kjenne på en frykt for å dø. Så selv om jeg absolutt har lyst til å leve nå, er jeg komfortabel med det faktum at jeg kommer til å dø en gang.

– Tror du at du er bedre rustet til å møte en ny livskrise nå enn du var den gang?
– Det er et spørsmål jeg har stilt meg selv mange ganger. Men jeg blir ikke helt enig med meg selv. Jeg kunne ha svart ja den ene dagen, nei den andre. På en måte er det som et skjold, som har blitt svakere, og jeg er blitt mer sårbar. Samtidig kan jeg også kjenne igjen mekanismene som leder til den totale håpløsheten. Og jeg er blitt flinkere til å ta vare på meg selv, og prioritere det jeg liker å gjøre. Før prøvde jeg å please andre.

I 2020 møtte han Renate, som i dag er hans samboer. Selv om det da gikk mye bedre med Torgrim, bestemte han seg året etter for å få profesjonell hjelp.
– Jeg husker jeg spurte deg hvorfor du hadde begynt å gå til psykolog, sier Eirin.
– Svaret ditt var: «Fordi jeg har det så bra.»
– Jeg hadde aldri vært i det forholdet jeg har i dag hvis ikke det hadde vært for den terapien. For jeg …
Tårene innhenter Torgrim.

– … jeg trodde ikke at jeg fortjente å ha det bra. Så mørkt har det vært, at den følelsen jeg kjente da jeg hadde det bra, var så uvant og fremmed at noe i meg ville sabotere for det. Tenk at det er lov å ha det bra over tid. At jeg fortjener det! 2023 var det første året «Styggen på ryggen» ikke var min mest spilte låt på Spotify.

Hjelper å snakke om det
15. oktober 2021, nøyaktig seks år etter at han bestemte seg for å ta livet sitt, delte han et innlegg på Facebook der han fortalte åpent og ærlig om sin situasjon.
– Jeg håper jeg kan gjøre terskelen lavere for andre å fortelle om selvmordstanker. Jeg vet hvor mye det kan hjelpe.

Én av de siste blant Torgrims nærmeste som fikk vite om det, før delingen på sosiale medier, var pappa Knut (71).
– Jeg gruet meg skikkelig til å fortelle det til pappa. Han er den jeg har sett mest opp til, som jeg har kjent meg så igjen i. Mitt første barndomsminne er å sitte oppi sekken til pappa, ute på harejakt. Å fortelle forbildet mitt at jeg ikke hadde hatt lyst til å leve lenger, det var vanskelig. Det ble mange tårer.

Han sitter i stua hjemme hos pappa nå. Hunden Ardbeg, som de to eier sammen, har krøpet opp på Torgrims fang.
– Det var et sjokk å få høre det, innrømmer faren Knut.
– Samtidig var det godt å vite at han hadde overlevd og gjennomlevd denne prosessen, og kommet ut på den andre siden. Jeg velger ikke å grave meg ned i det negative.

– Har du selv kjent på denne type tanker?
– Det velger du selvsagt selv om du vil svare på.
– Jeg skal svare deg, og jeg skal svare deg ærlig, sier Knut.

Fikk legehjelp
– Etter ekteskapsbruddet bodde jeg i en campingvogn. Der satt jeg og var helt klar til å utføre selvmordet. Men så var det noe som holdt meg tilbake. Jeg feiga ut. Eller, jeg skjønte at dette ikke var måten å gjøre det på. En kamerat fra oppveksten som var lege, hjalp meg videre.

– Satt det langt inne å be noen om hjelp?
– Å ja! Men etter det øyeblikket der, skjønte jeg at her kan det være greit med litt faglig bistand.

– Kjente du til denne episoden, Torgrim?
– Nei, aldri. Jeg fikk først vite om det etter at jeg hadde fortalt pappa min egen historie.
Faren smiler.
– Ja, du fikk en i retur der.
Han tror hans egen bagasje kan hjelpe ham å relatere.
– Jeg har ingen faglig kompetanse, bare mine egne erfaringer og kjærlighet til min sønn.

Vanskelig å lese hverandre
De kjenner seg godt igjen i hverandre, både far og sønn. Samtidig sier de begge at den andre kan være vanskelig å lese.
– Jeg tror pappa har hatt det tyngre de siste årene enn han liker å gi uttrykk for, sier Torgrim.
– Han har lyst til å ordne opp sjøl, og ikke være til bry.
Far sjøl nikker.
– Jeg kan kopiere ham på alt han sier.

– Kunne dere begge blitt flinkere til å be om hjelp?
– Potensialet er der, sier pappa Knut.

– Men Torgrim. Nå da: Hvordan har du det egentlig?
– Takk for at du spør. Egentlig så går det veldig bra. Jeg har en familie der jeg er inkludert. Jeg kjenner på en stabilitet, og det har jeg ikke hatt så mye av i livet før. Det er jeg takknemlig for.

Sider: 1 2