I løpet av et halvt år tok tre av Nils Arne Hættas venner livet sitt. – Jeg holdt på å miste det!
– Her er det ikke naturlig for menn å snakke om psykisk helse, sier Kautokeino-legen Anne-Lajla Kalstad.
Nils Arne trosset machokulturen – og fikk hjelpen han trengte.

Reportasje: Aller concept store

– Til slutt møtte jeg veggen. Det var en evig kamp å innse det sjøl, sier Nils Arne Hætta (28).
Tre selvmord i nær omgangskrets i løpet av noen få måneder hadde tæret på.
– Jeg bare ventet på den neste som skulle ta livet sitt. Hvis telefonen ringte, og det var noen jeg ikke hadde snakket med på en stund, tenkte jeg: «Nå kommer et dødsfall.»
Nils Arne gikk rundt og var konstant bekymret. Den som bekymret seg mest for ham, var moren hans.
– Pasienter må dras inn
– Man kjenner best sitt eget barn. Mamma skjønte at jeg trengte hjelp. «Nu fær du til legen,» sa hun.
Terskelen for å oppsøke helsevesenet var høy. Anne-Lajla Westerfjell Kalstad er kommuneoverlege i Kautokeino, og skriver under på at Nils Arne ikke er alene om det.
– Samiske menn er underforbrukere av helsetjenesten. Vi opplever at pasienter nesten må dras inn til oss. De har ofte korte legejournaler, forteller hun.

– Begrepet Birget står sentralt i samisk kultur. Det handler om å greie seg selv. Selvstendighet og uavhengighet er viktige verdier for det samiske folket. Vi er vant til å måtte klare oss på egen hånd. Lokalsykehuset er 30 mil unna, og for å komme til regionsykehuset, må du reise 60 mil.
Hun legger ikke skjul på at en lang historie med undertrykking og fornorskning også har vært med på å skape skepsis til det offentlige.

«Vi burde hatt mer åpenhet, ikke bare i helsevesenet, men i samfunnet generelt. Mange forbinder sykdom med svakhet.»

– Her i Kautokeino har vi heldigvis leger som snakker samisk. Men det tar tid å bygge tillit.
Og om det sitter langt inne for en samisk mann å oppsøke legehjelp når han har brukket beinet, er det enda sjeldnere at noen kommer til Anne-Lajla med psykiske problemer eller selvmordstanker.
– Det er nedarvet, at dette ikke er noe vi snakker om. Vi burde ha hatt mer åpenhet, ikke bare i helsevesenet, men i samfunnet generelt. Mange forbinder sykdom med svakhet. Spesielt psykisk sykdom er tabubelagt. Mange oppfatter det som en straff.
Hun har selv sett hvor stor forskjell det å dele og bli hørt kan gjøre i et menneskes liv.

– For noen som sliter med selvmordstanker, kan tre-fire samtaler virkelig hjelpe, og skifte retning. Vi skriver ut antidepressiva ved behov, men vi begynner ikke der. Vi begynner med samtaler.
Anne-Lajla kjenner flere unge som har tatt sitt eget liv.
– Vi er så få. Så konsekvensene blir store. Ikke bare her i Kautokeino eller Norge, vi er et samfunn over flere landegrenser, og knytter bånd over hele Sápmi. Redde den som reddes kan, sier jeg. Vi trenger alle vi har. Om to barn mister sin mor, står de også i stor fare for å miste språket. Og kunnskapen.
Som for eksempel duodji, det tradisjonsrike samiske håndverket. Det er en kompetanse som viderebringes fra generasjon til generasjon, ikke noe du lærer av å lese i en bok.
– Selvmord iblant oss gir enorme ringvirkninger. Samfunnet er lite, og slektene er store.
Nedvurdering av det samiske, usynliggjøring og fornorsking har vært aktiv politikk i over hundre år. Det setter sine spor. Også i folks sinn.

En innarvet mindreverdighetsfølelse
– Dette er generasjonstraumer, vi blir født med mindreverdighetsfølelse. I flere generasjoner har vi fått høre at vi ikke er bra nok. Heldigvis er det i ferd med å snu, sier Anne-Lajla, men understreker samtidig:
– Vi bor i et land der vi ikke har så stor bestemmelsesrett. Vi er avhengige av at majoritetsbefolkningen vil oss godt. Urfolk opplever fortsatt mye hets og fordommer.
Ifølge Norges institusjon for menneskerettigheters undersøkelser mener 14 prosent av majoritetsbefolkningen at samer i liten grad bidrar til det økonomiske fellesskapet, og at de står i veien for samfunnsutviklinga.
– Skal vi snakke om samers psykiske helse, må vi snakke om kampen for livsgrunnlaget, sier Anne-Lajla.
– Det er mye stress, usikkerhet og frykt. Kommer reindrift og samisk kultur til å kunne overleve? Det er ikke bare en næring, det er en levemåte og en viktig del av identiteten. Jeg møter dem som sier: «Lever ikke reinen, vil ikke jeg leve» og «Har ikke reinen det bra, har ikke jeg det bra.»

Verdien av uberørt natur er ubetalelig
– Naturen er ikke noe utenfor oss, som er der til forlystelse. Den gir oss liv, og vi må ta vare på den.
Vi har reist ut på vidda. Anne-Lajla har vist oss de to hellige fjellene, Beallji (nordsamisk for «ørene») og fortalt om offersteinen (Sieiddit) mellom dem. Forbi oss kommer en mann på scooter. Det er Aslak Sokki (45), en av Anne-Lajlas nærmeste naboer.
– Tror du at noen her spør: «Hvordan går det med deg?» roper han idet han skrur av motoren på snøscooteren.
– Det gjør vi aldri! Spør du om det, løper folk unna før du har stilt ferdig spørsmålet. Men du kan spørre hvordan det går med reinen, eller hvordan det går med beitet.
Han beskriver livet som reindriftssame som beintøft.
– Jeg fikk aldri lov til å vise svakhet. Jeg var redd for å være en skam for slekta. Om jeg frøs eller var sliten, måtte jeg holde det for meg selv, ellers ville storebrødrene mine sette meg på plass. Vi måtte være sterke, helt fra barnsben av.

Må fjerne tabuene
Han sier han er flink til å helbrede seg selv når han har det vanskelig:
– Jeg går ut i skogen. Skogen har sitt eget liv. Jeg legger igjen de vonde tankene der.

Vi forlater skogens stillhet, og drar til hotellet der Nils Arne Hætta jobber som direktør. Han er også engasjert i kommunestyret i Kautokeino. I fjor ble det rett og slett for mye for 28-åringen.
– Etter at den tredje av mine nærmeste tok livet sitt, holdt jeg på å miste det: «Hva faen er det som skjer? Når kommer neste selvmord?». I tre måneder turte jeg nesten ikke å ta telefonen.
Mens stillheten i naturen helbreder, kjente Nils Arne på at stillheten i samfunnet lå som en tung sky over menneskene.

– Midt i sorgen kunne vi kjenne på et fellesskap, og på egne følelser, men brått ble det helt stille. Alt gikk sin vante gang. Alt var normalisert og glemt, og jeg følte meg helt alene. Det tror jeg ikke at jeg var alene om. Vi må fjerne tabuene. Selvmord berører oss alle, og vi kan ikke snakke nok om det.

– Jeg vil ikke spekulere så mye i hvorfor noen tar livet sitt, men vi lever i et hardt samfunn. På barne- og ungdomsskolen er det ikke rom for at gutter får skrike. Hverken på skolen eller hjemme er det greit å vise følelser. Det er ikke vanlig med trøst.

Begeret renner over
– Du skal ikke vise at du er svak, lei eller sliten, men komme deg ut og jobbe, og holde alle vonde følelser for deg selv. Da renner begeret over til slutt. Vi snakker for lite sammen, mener han.
– Alle er redde for å spørre «Hvordan har du det?». Det kan være et ubehagelig tema. Machokulturen er beinhard, dessverre. Den trumfer alt. Jeg har venner, som når de er beruset, åpner seg lettere. Alt løsner med alkohol. Noe som skaper flere problemer enn det løser.

Å dele det sårbare – på sitt morsmål
– Du er åpen om at du har fått psykologhjelp. Koster det deg mye å dele?
– Ja. Jeg kan få stygge kommentarer, som «Hva er det du sutrer for?». Hvis du går til psykolog her oppe, da er det en oppfatning om at du virkelig er ute å kjøre.
Han ble møtt av en lege som satte av tid til ham, og henviste videre til psykolog. Begge snakket samisk.

Mindre stress
Ro, styrke og klarhet finner Nils Arne i naturen.
– Å være ute, der det ikke er mobildekning, det er den beste medisin. Jeg har prøvd å bo i større byer, men det er ikke noe for meg. Livet i fri luft, det er det som er livet.
I 2022 valgte legen Anne-Lajla Kalstad å flytte tilbake til Kautokeino.
– Noe av det jeg setter mest pris på med livet her oppe, er det mer avslappede forholdet til tid. Vi snakker ofte om «den samiske halvtimen». Ingen blir stressa om man kommer litt seint, det er en forståelse for at livet skjer. Været skjer. Skal vi leve saktere, kan vi ikke fortsette å presse inn mer produksjon. Det er en verdi at effektiviteten ikke alltid er så høy, mener hun.
Anne-Lajla understreker at også majoritetsbefolkningen også har levd i pakt med naturen, for ikke så mange generasjoner siden.
– Kanskje til og med majoriteten har noe å lære av oss? Urfolk er bærere av menneskehetens hukommelse. Som samer er mye tatt fra oss: Språket, kulturen, selvråderetten. Noe av det viktigste vi kan gjøre for helsa vår som folk, er å ta tilbake det vi har mistet.

«Skal vi leve saktere, kan vi ikke fortsette å presse inn mer produksjon.»

Anne-Lajla Westerfjell Kalstad

Valget om å flytte tilbake til Kautokeino, hvor 90 prosent av innbyggerne antas å ha samisk bakgrunn, og det nordsamiske språket står sterkt, tok hun også for barnas skyld.

Frykt og skam
– Jeg ville at ungene mine skulle få slippe å være i minoritet, å alltid være den ene samen i klassen. Her kan vi slappe mer av, vi trenger ikke å frykte bakholdsangrep, og hele tiden bli minnet på idéen om at vi ikke er bra nok. Jeg er så lei av den skammen.
Som lege samarbeider hun tett med en guvlar (en tradisjonell helbreder), som har en viktig funksjon i lokalsamfunnet. Hun ser også at flere i det offisielle helsevesenet begynner å åpne seg for samisk kultur.
– Samer har praktisert «mindfulness» i alle år, når vi driver med håndarbeid, går på ski, tenner bål, fisker, eller går på jakt. Hvis mannen min ikke får gått på jakt, er det en helt annen «vibe» her i huset, ler hun.

«Hvis mannen min ikke får gått på jakt, er det en helt annen «vibe» her i huset.»

Anne-Lajla Westerfjell Kalstad

Hun ønsker også å løfte storfamiliens status.
– I den urbane kulturen er familie nedprioritert. Vennenettverk er bra, men de er også mer sårbare og ustabile. På samisk er ordet for besteforeldre det samme som søsken til besteforeldre. Det er et bevisst valg, å bosette seg i nærheten av slekta, også for å ta vare på den eldre generasjonen.

Tilhørighet som styrke
Nils Arne mener også at tilhørigheten er en stor styrke.
– Vi holder sammen, og er gode på relasjoner.

– Snakker dere om dem som har gått bort?
– Ja, dem glemmer vi ikke.

– Hvem går du til når du har det vanskelig?
– Det er mutter’n.

– Hvor glad er du for at hun sendte deg til legen?
– Veldig glad. Jeg holdt på å miste det.

– Hva vil du si til de som leser dette, og som sliter?
– Det finnes alltid hjelp, selv om det ikke alltid føles sånn.
Alle fortjener kjærlighet og glede.