• Forfatter, foredragsholder og humorist
  • Født i Kjøllefjord, Finnmark
  • Sivilstatus: Gift, småbarnsfar
  • Har bl.a. gitt ut boka Livet jeg overlever:
    En bok om å leve med selvmordstanker

Reportasje: Aller Concept.

I 2012 fikk han livet – og livslysten – tilbake. – Det var som en oppvåkning, sier Magnus Jackson Krogh. Allerede som barn ønsket Magnus å ta sitt eget liv.

Da Magnus Jackson Krogh kommer til seg selv, ligger han på gulvet på pizzarestauranten. Servitøren, som nå bare veier 47 kilo, har besvimt.
Han blir sendt til legen, og dagen etter starter en sykehusinnleggelse og en traumebehandling som skal forandre hele livet hans.
– Det var som en oppvåkning. Jeg ante fint lite om psykiatri, og hadde bare hørt at folk som har vært på «galehus», dem skal du holde deg unna.

Vanskelig barndom
12 år er gått. Magnus er nybakt tobarnspappa, godt gift, og har gitt ut flere bøker og holder foredrag over hele landet. Bak han på scenen lyser ordene: «Vær den du selv trengte da du var liten.»
For det var ikke alltid han hadde den han selv trengte da han vokste opp i den lille bygda Kjøllefjord i Finnmark.
– Som tenåring så jeg en film der noen leste opp et avskjedsbrev fra en som nettopp hadde tatt livet sitt. Jeg tenkte: «Dette er akkurat slik jeg føler for livet. Endelig er det noen som setter ord på det».
– Fram til da hadde jeg ikke visst hva det var. Helt fra seksårsalderen kjente jeg en gryende følelse i meg som jeg ikke kunne beskrive, litt som flyskrekk rett før en flytur: Hele kroppen strittet imot. Det var sånn jeg følte for livet. Jeg ville av. Jeg ville ikke fortsette.
Som niåring visste jeg ikke at det skulle gå over. Heldigvis lærte mamma meg å sette ord på det jeg følte, og beskrive det som gjorde vondt.

Mørketiden er lang, og tung – for mange i Nord-Norge
– Man kjenner den virkelig på kroppen. Det er en tid da det kan være vanskelig å se lyset i enden av tunnelen, forteller Magnus.
Skolen ble en vond arena for den lille gutten, og som 12-åring fikk han diagnosen ADHD.
– Jeg kjente på ensomhet, og utenforskap. Jeg hatet meg selv og skulle ønske jeg var annerledes. Magnus ble oppfattet som sint, utagerende og vanskelig.
– Jeg fikk bare høre at det var noe galt med meg.

Avskrudde følelser og tårevåte øyekroker til Fredrikssons Fabrikk
Han begynte å skru av følelsene.
– Det var noe jeg måtte lære meg, for å overleve. Jeg ble apatisk, men kun på egne vegne. Jeg kunne fortsatt gråte av det jeg så på TV, som Sunset Beach og Fredrikssons Fabrikk.

Skammen satt hardt i Magnus.
– Alle andre så ut til å ha det veldig bra. Det var 1200 sjeler i Kjølleford da jeg vokste opp, og alle visste hvem alle var. Det gjaldt å skjule problemer, for å vise dem ville få konsekvenser. Man kjenner på Janteloven på et så lite sted. Jeg var en liten kar, som tok stor plass. På godt og vondt, sier Magnus.
Han har brukt mye av livet sitt på å bekymre seg for hva andre skulle tenke om ham.
– Med den bagasjen jeg bar på, hvem skulle ønske å gifte seg med meg? Jeg trodde at min historie skulle frata meg alle muligheter for noensinne å få et godt liv.

Mat som virkelighetsflukt
For Magnus ble mat hans virkelighetsflukt i barne- og ungdomsårene
– Jeg trøstespiste allerede som 11-12-åring. Jeg låste meg inne på rommet mitt for å fråtse, med ti hvitløksbrød og glasscola. Det var noe skamfullt og ekkelt over det.
Da han flyttet hjemmefra, utviklet han en spiseforstyrrelse.
– Jeg sultet meg hele dagen, fram til et stort fråtsemåltid.
På sitt tyngste veide Magnus, som måler 162 centimeter på sokkelesten, 108 kilo.
– Den store drømmen var å bli skuespiller. Så jeg gikk på alt av auditions på denne tiden. Jeg hadde jugd til alle om at jeg skulle reise til Oslo og være med i Hotel Cæsar. Heldigvis klarte jeg å få en liten rolle der til slutt, smiler Magnus.
Han husker spesielt en episode fra «audition-kjøret»:
– «Oi! Ikke akkurat som på bildet da», var beskjeden jeg fikk. Bildet jeg hadde sendt inn var tatt en del kilo tidligere. Så ble jeg bedt om å ta av meg på overkroppen. Hele tiden visste jeg at denne rollen kom jeg aldri til å få.

Da tok Magnus’ spiseforstyrrelser en ny vending. Vekta hans gikk ned til 45 kilo.
– Jeg hadde det helt jævlig. Jeg spiste ikke, sov ikke og selvmedisinerte meg med alkohol. Jeg gjorde ingenting av det jeg hadde drømt om, bare fløy på auditions og jobbet masse. Så gikk jeg til slutt i bakken, da, i 2012.
Fastlegen så at Magnus hadde blitt mer enn halvert i vekt. De snakket sammen i over en time, og legen ga ham beskjed: Dagen etter skulle han møte opp på Sanderud, et sykehus for psykisk helsevern like utenfor Hamar.
– Jeg overnattet en natt hos moren min, som da hadde flyttet til Hamar. Men jeg fortalte henne ikke at jeg skulle legges inn. Jeg skjønte ikke hva jeg gikk til. Men det var virkelig en oppvåkning. Å få prate skikkelig, og få en bekreftelse på at det ikke er sånn livet skal være, det var godt. Det ga meg nok til å begynne å jobbe med det jeg sliter med.

Mental «søppeltømming»
– Å fortelle om selvmordstankene er en sped, men viktig start, mener Magnus.
– Det er begynnelsen på å ønske seg selv noe bedre.
Magnus oppfordrer alle til å gjøre mental «søppeltømming» med jevne mellomrom.
– Det krever mye å leve med disse tankene. De kan fort bli altoppslukende om man ikke får ut slagget. Jeg forstår mennesker som tar livet sitt. Og det kan være skikkelig krevende å snakke
om det. Magnus gruet seg veldig til å skrive boken om å leve med
selvmordtanker. Derfor utsatte han den i flere år.

– Du sier du gikk med følelsene avskrudd i mange år, hvordan har
du klart å skru dem på igjen?

– Det har vært en lang prosess, innrømmer Magnus.
– Å kunne skrive, i bøker, eller til mine følgere på sosiale
medier, eller å gå opp på en scene og snakke høyt om det aller
vanskeligste i livet, jeg merker at det gir meg mye. Det får andre
til å åpne seg opp for meg, og det gir håp til andre. Håpet har aldri
vært større enn å ha det bra.

– Undervurdert
– Det eneste du trenger å finne ut, er: Hva gjør deg glad? Jeg
drives av en nysgjerrighet: Hvor bra kan en dag bli? Og det er
så undervurdert. Å tenke hver eneste fuckings dag: Hva kan jeg
gjøre for at denne dagen blir bedre for meg?
Å legge bort mobilen har blitt en viktig rutine:
– «Usosiale medier» minner meg hele tiden på hvem jeg ikke er,
og hva jeg ikke får til. Det hjelper meg ikke å sammenligne meg
med en idé av hvordan andre har det.

Rått, nakent og ærlig
Når Magnus snakker om selvmordstanker, er det åpent, rått,
nakent og ærlig. Med dyp innlevelse, men også med ramsalt
humor.
– Ingenting er for alvorlig til å køddes med, mener Finnmarkingen.

“Ingenting er for alvorlig til å
køddes med.”

Kona Charlotte beskriver han som sin «rake motsetning».
– Jeg hadde ikke blitt sammen med meg selv, ler Magnus.
– Charlotte ei tøff vestlandsdame med bein i nesa, nådeløs og
helt uten filter. Da jeg kjøpte en Mini, sa hun «Er du sikker på at
det er plass til både deg og egoet ditt i den bilen?».
– Jeg vokste opp i en trygg familie og hadde en helt normal
skolehverdag. Så jeg kan ikke relatere til oppveksten hans. Jeg
er glad han er åpen om det, sier Charlotte.

Da de møttes, ga han henne boka Livet jeg overlever.
– Da jeg møtte Magnus, tenkte jeg absolutt ikke at han kunne
være en som gikk rundt med selvmordstanker, forteller hun.

– Jeg møtte en ekstremt sprudlende mann som oste av glede og humor. Det tok en stund før jeg leste boka. Det var mye å ta innover seg, og jeg måtte spørre han rett ut om det var sånn han hadde det hver dag. Det var et vanskelig tema, særlig når man er nyforelsket og alt bare skal være fint.

– Var du noensinne bekymret for å starte en familie med en som bærer med seg denne historien?
– Nei, det vil jeg ikke si. Jeg tror at ungene våre vil ha det beste verktøyet til å klare seg, og ha en far som kanskje kan se tegn andre ikke vil kunne se når noe ikke stemmer. For oss er åpenhet viktig, og det vil vi lære Veslemøy og Storm-Elias.

– Å ønske å dø er en del av livet. Dette er ikke noe jeg blir frisk fra, sier Magnus.

– Det er tanker og følelser som ikke blir borte, men jeg kan finne knagger å henge dem på. Hver dag velger jeg å leve. Psykisk helse er et kontinuerlig arbeid. Tankerekkene inn mot den mørkeste håpløsheten klarer jeg å avbryte nå. Ofte fordi jeg har en bleie å skifte, smiler småbarnsfaren.

Våkner på natten
– Det ligger en stor trygghet i at vi er åpne med hverandre, sier Charlotte.
Fortsatt kan tunge tanker komme snikende.
– Det hender jeg våkner klokka fire på morgenen. Selve tanken på å ta livet mitt er ikke så skummel. Jeg kan innfinne meg med den. Men vil jeg påføre kona og barna mine så mye skade? Jeg vil jo at de skal ha en kul pappa på 90 år som kan gjøre Michael Jackson-dansemoves.
– Folk vil ha en lykkelig slutt, sier Magnus og understreker at han har et liv fullt av glede nå, men hverdagen fortsetter.
– Jeg står fortsatt her i valget mellom å leve eller å dø.
– Heldigvis.