«Rekonstruksjon Utøya» var den første planlagte filmen om 22.juli. Planleggingen, produksjonen og selve filmen er ikke en prosess som har blitt forhastet. Det formidles godt i filmen. Vi fikk snakke med Harriet (medvirkende i filmen), Steffen (psykolog under filmen), samt Jenny og Rakel som var på Utøya.
Harriet
Harriet var medvirkende i filmen. Hun skulle hjelpe Rakel, Jenny og de to andre med å gjenskape deres hendelsesforløp på Utøya. Det ble et spesielt nært samhold, og dynamikk mellom de tolv skuespilleren/medvirkende og de fire fra Utøya. For Harriet ble det en uforglemmelig læringsprosess som hun ikke ville vært foruten.
Steffen
Steffen bisto som psykolog under innspillingen. Dette var et stort ansvar, hvor det viktigste fokuset var å få en god opplevelse for de som deltok. Det er et langtidsgående prosjekt hvor det har vært oppfølging både før, under og etter innspilling. Alle som deltok i innspillingen fra medvirkende/skuespillere, kameramenn, og lydmenn ble preget. Det var viktig å ha en psykolog til å hjelpe dem med å prosessere.
Dette er en gave fra disse fire, og de tolv til oss seere. Samholdet de viser, og at de deler det gode og det tunge – Steffen
Jenny og Rakel
Og så, til de som denne filmen handler om – Før denne innspillingen trodde de at deres historie ikke var viktig. Nå har de fått muligheten til å ta tilbake sin historie, og gjøre den til sin egen. De fikk ta kontroll over situasjonen.
Tidligere var det som å lese fra et manus når jeg gjenfortalte min opplevelse – Jenny
De bygde opp en tillit seg imellom, og det var tøft følelsesmessig å gjennomføre. Samholdet i gruppen og det gode i prosessen gjorde at de kom seg igjennom prosjektet. Det var en personlig sårbar prosess, men begge kom sterkere ut etter innspillingen. Det dem var fint å kunne vise følelser. Opplevelsene og bearbeidelsen er individuell, og de som opplevde dette er en stor sammensatt og kompleks gruppe. Rakel ønsker at denne filmen gir folk en økt forståelse, og en lærdom om hva som skjedde og hvem de er som personer. Disse unge menneskene jobber sammen i rekonstruksjonen. Du får de fine øyeblikkene hvor en liten bit av puslespillet settes på plass igjen i dem. De får bearbeide, og dele i trygge rammer. De tar tilbake historien, og hjelpe seg selv og andre gjennom prosessen.
Og hva kan man si om filmen som publikummer?
Du får tid til å puste, til å reflektere og kjenne på de følelsene som filmen utløser. Det som skjedde med Jenny og Rakel kunne ha skjedd hvem som helst. Det var helt tilfeldig at det ble dem, de var tilfeldigvis to ungdommer som var opptatt av politikk og dro på sommerleir. Du relaterer deg til dem, og deres historie. Det er så lett å tenke at Jenny eller Rakel kunne ha vært deg, meg eller noen du kjenner. Du tenker på de personene som er viktige i ditt eget liv. Du får de harde, råe og tøffe øyeblikkene foran kameraet som svir inne i deg. Livet var enda ikke formet, så derfor er det også vanskelig å vite hvordan dette påvirker fremtiden.
Filmen gir deg også en ro, rom for refleksjon over det å være menneske, det å være glad i noen og det å leve med frykten for å miste deg seg selv eller noen du er glad i. Dette er en film som fortjener en plass, og som vi vil anbefale både unge og voksne å se.
Og det siste man sitter igjen med er håp – frem for alt håp
Les mer: https://www.rekonstruksjonutoya.no/