Utfordringer knyttet til tortur

Fjelltun et al. (2014). Status for oppfølging av torturoverlevere i Norge i 2014. Oversikt over tjenesteapparatets arbeid og forslag til tiltak i henhold til FNs Torturkonvensjon. Rapport fra Nasjonal konferanse og workshop om tortur i Trondheim 23. og 24. oktober 2014

  • Mangel på kjennskap til behovet for dokumentasjon av torturskader i asylsaker. Helse- og sosialpersonell kjenner ikke tilstrekkelig til ansvar og lovverk som forplikter til å følge opp tortursaker. Dette kan medføre at torturskader ikke dokumenteres og at mennesker sendes tilbake til ny tortur. Det kan også føre til at torturoverlevere får et mangelfullt behandlings og rehabiliteringstilbud.
  • Mangel på takster og system som gir produksjonstall for å skrive helseerklæringer i utlendingssaker (inkludert erklæringer som dokumenterer torturskader. Per i dag gis det ikke produksjonstall eller mulighet for refusjon når helsepersonell i spesialisthelsetjenesten skriver helseerklæringer i utlendingssaker, inkludert dokumentasjon av skader etter tortur. Dette kan medføre at helseforetak nedprioriterer slikt arbeid. Konsekvensene kan være at mennesker returneres til ny tortur.
  • Mangel på koordineringsansvar av utrednings- og dokumentasjonsprosessen, både regionalt og nasjonalt. Mangel på ansvarstildeling fra myndighetenes side for utredning og dokumentasjon av psykiske og fysiske skader etter tortur. Dette fører til at ulike helseinstanser til tider avviser forespørsler om utredning og dokumentasjon av torturskader. Helsepersonell som er i kontakt med en torturoverlever og ser behovet for dokumentasjon, må dermed innta en aktiv rolle i å forklare behovet for utredning og dokumentasjon for ulike instanser. Henvisning til Norges internasjonale forpliktelser og viktigheten av dokumentasjon for å forhindre at mennesker blir returnert til ny tortur, bli her sentralt.
  • Mangel på oppfølging av informasjon som kommer fram i asylintervjuet. Dette tilfeldiggjør om det framkommer opplysninger om tortur, og hvordan dette håndteres videre. Dagens system tar ikke hensyn til at en konsekvens av tortur er at det kan være særdeles vanskelig for den utsatte å formidle hva han/ hun har vært utsatt for, særlig i en asylintervjusituasjon. Mangelen medfører at det ofte er helsepersonell som først får vite om torturerfaringer. Dermed blir det helsepersonell som må ta initiativ til at troturhistoriene blir formidlet til UDI / UNE, og til at skader etter tortur blir dokumentert i helseerklæring og videreformidlet til UDI / UNE.
  • Mangel på tilbud fra spesialisthelsetjenesten grunnet lange ventelister. I asylsaker kan det til tider vært relativt kort tid fra behovet for dokumentasjon av skader etter tortur ”tilfeldigvis” blir avdekket, og til utlendingsforvaltninga behandler søknaden om beskyttelse. Lange ventelister i spesialisthelsetjenesten medfører at mange asylsøkere ikke rekker å fremskaffe dokumentasjon i tide. Anførsler om tortur i asylsaken kan da bli behandlet uten helsemessig dokumentasjon. Konsekvensen kan igjen være at mennesker returneres til ny tortur, noe som gjør at Norge bryter Artikkel 3 i FNs torturkonvensjon. For å forhindre at torturkonvensjonen brytes, er det derfor behov for at spesialisthelsetjenesten prioriterer henvisninger for utredning og dokumentasjon av torturskader høyt. Rask tilgang til behandling kan også være avgjørende for prognoser for rehabilitering
  • Mangel på rett til helsehjelp. Erfaringsmessig kan torturhistorier hos asylsøkere forbli uavdekkede i lang tid, og asylsøkere kan ha fått endelig avslag på oppholdssøknad uten at torturhistorie er avdekket. Rett til helsehjelp er da i dagens system vesentlig svekket. Dette kan medføre store vansker for helsepersonell som forøker å gå i gang med dokumentasjon og behandling.
  • Mangel på koordinering og tverrfaglig samarbeid vedrørende rehabilitering og behandling av torturskader. Torturskader er som regel sammensatte og krever ofte tverrfaglig oppfølging over tid. Manglende koordinering og tverrfaglig samarbeid vedrørende rehabilitering og behandling av torturskader er en stor utfordring. Dette medfører helsepersonell som er i kontakt med torturoverleveren ser seg nødt til å påta seg en stor jobb med å bidra til bedre samarbeid og større helhet i tilbudet. Behovet for samarbeid og koordinering mellom psykisk- og fysisk helsevern er stort.