Røster fra Nord

Røster fra Nord

Erfaringskonsulent Astrid Weber slet med å skaffe seg hjelp da hun selv hadde det aller tyngst. Hun slet med å finne ord da hun ikke kunne se noen positiv utgang på situasjonen. Nå er hun en stemme for andre som sliter.

Erfaringskonsulenten har da også blitt en stemme som blir hørt, av fagfolk, pasienter og i samfunnet generelt. Weber gir nettopp erfaringen hun har, æren for det.

– Da Psykiatrisk senter for Tromsø og omegn (PSTO) i 2008 utlyste stillingen som erfaringskonsulent, søkte jeg umiddelbart. Egne erfaringer i mitt møte med psykisk helsevern og bedringsprosess ligger i bunn. Men enda viktigere var det jeg hadde lært i møte med andre og av deres oppleveleser. Det har gitt meg et grunnlag for å formidle pasienters synspunkt og belyse pasientrettigheter.

Weber påpeker at hun ikke erstatter pasientombud eller brukerorganisasjoner. Men hun målbærer brukerstemmene til de som skal få hjelp i klinikken (Psykisk helse og rusklinikken, UNN HF) og har i likhet med alle andre som omfattes av helsepersonalloven plikt til å bistå.

– Med erfaringskompetansen som grunnlag er vi oppmerksomme på andre ting en det fagfolk kanskje ville være. Vi ser ikke merkelapper, men er opptatt av at mennesker i en sårbar situasjon selv skal få fortelle sin historie og det som er viktig for dem.

Medmenneske

Erfaringskonsulenten mener pasienter bør ha krav på å møte noen med egne erfaringer i forbindelse med behandlingen.

– Dette er på ingen måte til forkleinelse for de dyktige fagfolkene som hjelper pasientene. Men når pasienter møter noen med egne erfaringer, så har det en terapeutisk effekt. Gjenkjennelse, brukerkunnskap og det å ha en «kjentperson» i systemet» som har vært i samme båt, gir et helt annet grunnlag for samtaler der man sammen kan finne praktiske løsninger. Vi bør finne ut mer om hva som gir den terapeutiske virkningen.

Weber koordinerer kompetansegrupper med brukere som blant annet skal styrke kompetansemiljøenes forståelse av utfordringene til pasientene. Men i stillingen må hun ofte bare være et medmenneske.

– Jeg har snakket folk som har gitt opp, tilbake inn i behandling. På fritiden har jeg fulgt folk på legevakten. Dette er søkk fortvilte mennesker som ikke vet hvordan de skal komme seg ut av situasjonen de er inne i. Smerten er for stor. De vet ikke hvem de skal ringe.

559

Astrid Weber, Erfaringskonsulent ved Psykiatrisk senter for Tromsø og omegn og pasienttransportprosjekt Fagutviklingsenheten rus og psykiatri UNN HF. Kronikør og medforfatter i en fagbok om psykisk helse.


Lavterskel

Weber mener det burde finnes lavterskeltilbud for mennesker i psykisk krise.

– Når noen trenger hjelp nå, er det lite tilbud mellom legevakt og akutt innleggelse. Det er en situasjon som igjen kan gjøre at folk går så lenge uten hjelp at det kan føre til tvangsinnleggelse. Det burde finnes et «Tvibit» for voksne. Et lavterskeltilbud med et kjent telefonnummer, som man vet man kan kontakte, også om man ikke er i akutt livsfare. Et tilbud som er kjent i samfunnet og som blir godt informert om.

Erfaringskonsulenten er også kritisk til at psykisk helsevern generelt taper kampen om ressursene i helse-Norge.

– Det er positivt at man i forbindelse Samhandlingsreformen i større grad skal hjelpe folk der de er.  Men det hjelper ikke å bygge ned spesialisthelsetjenesten. Man behandler jo ikke kreftpasienter med krykker! Mennesker med psykiske og rusrelaterte helseutfordringer trenger også spesialiserte helsetilbud. Det er samtidig betimelig å spørre hvordan denne hjelpen skal utformes, ut i fra brukere og pasienters behov og preferanser. Brukerperspektivet skal tas på alvor, og det må tilsettes flere erfaringskonsulenter. Selv om det hevdes å være mange dyktige fagfolk på traumefeltet, mener jeg det er på sin plass med en kompetanseheving også på det fagområdet.

Weber mener det bør være et ekstra fokus på traumepasienter på akuttmottakene.

– Samtidig som den generelle kompetansen økes, bør det bygges opp en enhet spesifikt for traumebevist behandling.

Å bry seg

Weber har møtt mange pasienter med psykiske traumer som ikke har blitt avdekket. Simpelthen fordi behandlerne ikke har spurt de vanskelige spørsmålene.

– Spørsmål som: «Hva har hendt med deg» og «Har noen brutt dine grenser» kan åpne for å avdekke traumer, slik at de kan bli bearbeidet. Om man ikke spør de tunge spørsmålene risikerer man å kommunisere at dette ikke er viktig. Selv, tok det flere år med behandling før mine traumer ble avdekket. Etter dette savnet jeg hjelp til å bearbeide det som var kommet frem. Traumer påført av tvangspsykiatrien er en velkjent problemstilling. Det burde være fast rutine å tilby pasientene «ettersamtaler» etter tvangstiltak, på samme måte som «ettersamtaler» blir tilbudt miljøpersonale, sier Weber.

Erfaringskonsulenten har som altfor mange andre vært så lang nede at hun var i ferd med å ta sitt eget liv. Et av gjennombruddene for å gjenvinne muligheten til å ta vare på seg selv, kom når målet ble: «et liv verdt å leve». Hun har i ettertid tenkt at terapeuten hennes burde ha bedt henne ta med et selvmordsbrev til neste samtale.

– I brevet sto navnene til de viktigste personene i mitt liv. De som betyr så enormt mye for meg.
Weber mener vi har en lang vei å gå for å oppnå åpenhet:
– Mye smerte kunne vært unngått hvis samfunnet hadde vist større raushet. Det er viktig å belyse tunge temaer i offentligheten. Det burde være like naturlig å skrive en kronikk i lokalavisa om selvmordsforebygging, som å skrive kronikker om fotball og møteulykker på veiene. 0-visjonen om trafikkdrepte må også gjelde selvmord. I trafikken kan vi sette opp midtdelere. I selvmordsforebygging er medmennesker våre midtdelere.  Mitt inntrykk er at folk er for opptatt av prestisje. Nå er det på tide å bry seg om hverandre. Noe av det viktigste er å klare å håpe når alt ser som mørkest ut. Det trenger ikke være så avansert. Begynn med å si: « Hei! Så fint at du er her».